Psykisk helsevernloven har siden 1. januar 2001 tydelig understreket at man skal legge særlig vekt på belastningen av tvang (jfr. § 3-2 og § 3-3, punkt 6) og at de gunstige virkningene klart skal oppveie ulempene av tvang (jfr. § 4-2).
I de snart ti årene som har forløpt siden lovendringen trådte i kraft, har psykiatrien begått tusenvis av vedtak om tvanginnleggelser, og et ukjent antall tusen vedtak om tvangsmedisineringer med piller og sprøyter, samt andre typer tvangsvedtak.
I innlegget “Hva er tvangens baksider?” i Aftenposten 27. oktober 2008, etterspør jeg en oversikt over observerte belastninger og ulemper av tvang i psykiatrien. Ingen har svart. Statens helsetilsyn og Helsedirektoratet har svart at de ikke har noen slik oversikt over negative effekter og seneffekter av tvang.
1. Hvordan kan det forsvares at psykiatrien bedriver tvangsvirksomhet, når det ikke fins noen systematisk oversikt over de skadelige sidene ved slik virksomhet? Eller finnes det en slik oversikt?
2. Hva er a) de mest hyppige og b) de mest dyptgripende belastningene og ulempene av tvang som psykiatrien selv har observert?
3. Kan dere beskrive den faglige teorien som brukes for å avdekke og vektlegge belastninger og ulemper av tvang? Man må ha noe mer enn bare erfaringsbasert skjønn å vurdere ut fra.
De statlige helseforetakenes tvangspsykiatriske sykehusavdelinger og poliklinikker må pålegges å innrapportere en oversikt over observerte belastninger og ulemper av tvang til ansvarlig statlig instans. Denne oversikten må offentligjøres og regelmessig oppdateres. Tilsynsmyndigheter bør også være interessert i dette.
