Helga Brandt Kjelsen er ergoterapeut og jobber som psykisk helsearbeider i Bydel Frogner i Oslo
For å få vedtak om psykisk helsearbeid i Bydel Frogner i Oslo, må det foreligge egensøknad. Tilbudet er tidsbegrenset og blir kontinuerlig revurdert. Bydelen gir tilbud til både unge og eldre, og brukerne av tilbudet kan ha alt fra lettere psykiske plager, som angst og depresjon, til alvorlige lidelser, som schizofreni, tvangstanker og psykoser. Oppfølging etter kriser og traumer utgjør også en del av tilbudet. Mange brukere får tilbud om støttesamtale.
"-Er du blitt utsatt for en støttesamtale?” Slik ordla en anerkjent terapeut seg her forleden. Hm, tenkte jeg, her har vi ulike erfaringer og oppfatninger av hva en støttesamtale skal være!
For meg som psykisk helsearbeider er samtale et meningsfullt og sentralt verktøy for endringsprosesser og klargjøring av tiltak og mestringsstrategier. Nedenfor vil jeg dele noen erfaringer og refleksjoner. Etter noen år som psykisk helsearbeider har det utkrystalisert seg noen ”knagger” som jeg selv har hatt glede av, og som ofte gir samtalene en dynamikk og framdrift brukerne har utbytte av.
I navnet ligger det at det skal være en givende samtale, en samtale som gir støtte. Støtte til å gå sin egen vei, være seg selv, bli mest mulig hel.
Forutsetningen for en god samtale er gjensidig tillit og trygghet. Her er rammen rundt samtalen det første viktige punktet. Tidsrammen er som oftest en klokketime. En støttesamtale kan foregå hvor som helst, men når det er mulig, velger jeg et nøytralt rom uten forstyrrelser. Jeg har alltid et blankt ark og en penn klar så jeg kan fange opp stikkord eller illustrasjoner som dukker opp under samtalen. Arket kan også virke som et bindeledd, et felles oppmerksomhetspunkt utenfor oss to.
Så rytmen. Jeg synes bildet av en fisk er en god illustrasjon for fasene i en samtale. Snuten på fisken er innledningen. Her er det viktig å skape en god, trygg atmosfære som legger til rette for kontakt. Ofte fungerer det godt med ”small talk” og gjerne litt humor før en går inn på et hovedtema for samtalen. Spørsmål kan være: Hva ligger øverst i dag? Hva er du opptatt av for tiden? Har det skjedd noe spesielt siden sist?
Samtalens tema er fiskens kropp. Temaet kan jo være alt fra ”a” til ”å.”. Dette kan være planlagt eller et tema som utkrystaliserer seg underveis. Hvilken metode og referanseramme en velger, avhenger av temaets karakter og hvilke kunnskap og erfaringer en har i ”ryggsekken”. Er det krisebearbeiding med debrifing? Eller en mer eksistensiell problematikk der en tyr til kognitive teknikker? Trengs det konfrontering eller motivering? Trengs det å sette opp en plan?
Etter at en har gått mer i dybden av temaet, og kommet med det jeg kaller innspill (se under), går samtalen mot en avslutning, fiskens hale. Den skal avsluttes på en god måte: Jeg sier fra i god tid at nå går samtalen mot en slutt og hører om det er noe som bør taes opp på tampen. Føles det greit å avslutte? Hvis det da er et nytt tema som dukker opp, kan en avtale at dette blir tema for neste samtale.
Tiden mellom samtalene er viktig. Jeg opererer oftest med en ”lekse” til neste gang. Hva skal være fokus? Hva skal det trenes på? Vi har jo bare en time sammen, og det er i tiden mellom samtalene brukeren får prøvd seg. En lekse kan for eksempel være å gjøre noe godt for seg selv, gjøre noe som gir glede, noe som kan gi energi. Eller det kan være å våge å gjøre noe på en ny måte.
Det er mange måter å lytte på, fra ”kaffeslaberaslytting” med bekreftelse og støtte, til det å fange opp bakenforliggende temaer som ikke blir uttalt. ”Hvorfor er dette viktig for deg? Kan du fortelle mer om det?” Enda dypere lytting blir det ved å ta i bruk intuisjon og fornemmelse. Jeg prøver å ha en holdning som jeg kaller ”å nullstille” meg selv, det vil si å legge vekk forforståelse og fordommer, og virkelig bare ha fokus på den andre.
For å fange opp sentrale temaer for brukeren, må jeg prøve å lytte med hele meg og ha fokus på vedkommende. Hva dreier dette seg egentlig om? Er det noe som går igjen i det brukeren forteller? Hvordan virker det som blir sagt på meg? Er det mye glede, sorg, sinne, skuffelse, aggresjon? Opplever brukeren seg som et offer? Hvordan kan jeg hjelpe vedkommende til å bli bevisst egne mønstre og uhensiktsmessige holdninger? Er det noe som virker fastlåst?
Jeg har et bilde av min rolle i samtalen som en som følger brukeren fra sidelinjen og kommer med innspill. Innspill som den andre kan velge å ta med seg eller ikke. Et innspill er en tilbakemelding som er i takt med temaet og som har en effekt. Ett innspill kan for eksempel være en spissformulering som hjelper brukeren til å se hva som kan være nyttig for å komme seg videre og som kan gi en følelse av mestring. Det kan også være en ”speiling” som hjelper vedkommende til å se seg selv utenfra og dermed bli seg mer bevisst om hvordan en har for vane å reagere.
Som nevnt kan et innspill være en spissformulering, en slags essens, eller bare et enkelt ord, et spørrende blikk eller en enkel illustrasjon. Av og til når jeg lytter til den andre, kommer det fram et ord eller et bilde som "ikke vil gi seg”. Jeg kan da fornemme at det er noe viktig, noe jeg kan spille inn til vedkommende. Et innspill kan også være et åpent spørsmål som: "Hvordan kan du takle dette bedre? Er det en annen måte du kunne reagert på?" Jeg prøver å unngå ja-nei svar. Da stopper samtalen fort opp: ”Kan du takle dette bedre?” ”Nei”. I stedet for ”hvordan”, kan et ”hvorfor” føre til mer grubling. Jeg tenker at en tilbakemelding skal være mest mulig nøytral, fordi det er et mål å få den en skal hjelpe til å finne fram til sine egne ressurser og løsninger.
Aktiv lytting er en forutsetning for god timing. Timing er vanskelig å beskrive, men akkurat som en fotballspiller har trent seg opp til kunne sette ballen i mål i den rette situasjonen - i brøkdelen av et sekund, kan en som helsearbeider forhåpentligvis også trene seg opp til å komme med innspill akkurat når tiden er moden. Hvis en bruker nærmer seg noe som ligger i det skjulte, det ubevisste, er det som om ”berget åpner seg" en kort stund, - jeg har da en gyllen mulighet til å kile inn et innspill. Bringe inn et lys i mørket, bevissthetens lys. Noe som kan lindre, noe som kan trøste, noe som kan sette ting på plass, gi en sammenheng, virke klargjørende og befriende, noe som gir en lettelse, noe som løser opp en floke.
Jeg får ofte en ide om et bilde eller en illustrasjon i løpet av samtalen. Denne tegner jeg ned, og gir vedkommende som et innspill. Det er en enkel strektegning – men den kan formidle noe mer enn bare ord. Ord kan av og til være begrensende. En psykolog jeg kjenner sier det slik: ”Sjelen skjønner bilder!” I kunst- og uttrykksterapi blir bildet brukt som en forbindelse mellom det bevisste og det ubevisste. Hvis tegning virker som et naturlig utrykksmiddel for brukeren, har jeg god erfaring med å bruke det som virkemiddel. Gjerne som lekse mellom samtalene.
Min erfaring at det ligger mye energi i drømmer, selv om de kan virke aldri så urealistiske. Jeg plukker aldri drømmer fra hverandre, men prøver å ta dem ned til noe som kan bli et reelt mål å jobbe med her og nå. Hvis en drømmer om å få en kjæreste, hva er første skritt på veien? Hvis du sitter hjemme kveld etter kveld vil du da møte en potensiell kjæreste? Hva er første skritt? Å dusje, stelle seg, gå ut? Våge å møte verden, en annen, være med i en gruppe? Ofte vet vedkommende svaret godt selv; vi som hjelpere har bare rollen som katalysator. Hvis en er seg bevisst at et lite, ”banalt” skritt er viktig for å nå et større mål, er det mye motivasjon å hente her! Dette enkle steget er en del av en større sammenheng.
Endring tar tid og krever tålmodighet og utholdenhet, både fra hjelper og bruker. Selv om en lykkes med noen gode innspill, er det viktig å være seg bevisst at endringsarbeid ikke skjer i store sprang. Selv om målet er der i det fjerne, er kanskje en viktig del av hjelpen å få satt opp en plan for de første skrittene. Hva skal det første tiltaket være? Når det er nådd, hva så?
Det å klare å skape en liten forandring, kan gi store utslag på sikt. Hvis en tenker geometri, vil en liten endringsvinkel gi et stort utslag på lang avstand. Derfor er det så viktig å motivere for det jeg kaller ”en liten dreining”, den lille forandringen du kan gjøre umiddelbart, for å gi deg en ny, endret retning.
Det er en balansegang å hjelpe til endring. Brukeren beveger seg på en ”Growing edge”. Som hjelper må en ofte pusje litt for å få til bevegelse, samtidig som det skal oppleves som en trygg og god situasjon der en blir ivaretatt og respektert. Jeg tror imidlertid de fleste ikke åpner opp for mer enn de tåler. Hvis vi som hjelpere prøver å være sensitive ovenfor brukernes grenser, tror jeg vi ofte kan driste oss til å være direkte og pågående.
Min erfaring er at jo smalere fokus vi som hjelpere har i møte med en situasjon, et problem, jo mer overflatisk kan løsningen bli. Hvis en derimot møter brukeren med ”systemiske briller” og ser brukeren som en del av en større helhet, tror jeg det gir rom for å finne fram til mer grunnleggende løsninger.
Polarisering gir grobunn for konflikt og splittelse. Ofte er imidlertid ting både-og: Noe er både rett og galt, godt og ondt. Vi trenger begge deler, og det kan gi balanse å romme begge deler. Som ergoterapeut er jeg ofte opptatt av balanse mellom aktivitet og hvile. Kan man hvile hvis man ikke har vært i aktivitet? Og er man alltid i full aktivitet, er det bra? Det å finne en gyllen middelvei kan være helsebringende, finne en passe dose av begge deler.
Det finnes flere slike ”akser”. En annen grunnleggende akse er å gi og ta imot. Er du en som bare gir og gir uten å slippe noen til, til å gi tilbake til deg? Eller tar du bare imot, og får aldri nok?
Jeg blir på vakt ved utsagn med "alltid" og "aldri." Det er noe fastlåst i det, en absolutt måte å beskrive virkeligheten på. Finnes det ikke noen nyanser? Det å få tak i "både-og", kan gi grobunn for mer bevegelse og kreativitet. Og livet er per definisjon bevegelse, det å være i bevegelse er å være i live. Uten bevegelse er det dødt.
Jeg har her belyst noen knagger, og det finnes sikkert mange flere. Det å bevisstgjøre seg selv om de metoder og redskaper man har i verktøykassa når man møter en bruker til en støttesamtale, er en hjelp til å gjøre jobben mer spennende både for seg selv og brukeren. Vi har ulike erfaringer og kunnskaper, og det er vel ingen som er riktige eller gale når vi bruker dem bevisst, med mål og mening.
Jeg har selv opplevd at samtalene er blitt mer levende når jeg har våget å slippe til kreativitet og fantasi. Jeg tror at hvis man har et bevisst forhold til de virkemidlene man rår over, så er det lettere å hente fram egen kreativitet og skape mer dynamikk og utvikling i samtalen. Jeg vil si at de gylne øyeblikkene, når jeg intuitivt vet at jeg har lykkes med et innspill som bringer brukeren videre, gir meg motivasjon til å jobbe videre innen dette feltet.