Doktoravhandlingen "Det tempererte nærvær"av Eystein Viktor Våpenstad er en teoretisk undersøkelse av hvordan psykoterapeutens subjektivitet kommer til uttrykk i psykoanalyse og psykoanalytisk psykoterapi.
Subjektivitet i denne sammenhengen blir forstått som psykoterapeutens personlighet og hans eller hennes særegne måter å forstå og fremføre seg selv på og til å reflektere over sitt eget bidrag. I tillegg er psykoterapeutens egen historie og bakgrunn, og ikke minst den livs-kontekst han eller hun befinner seg i viktig.
Avhandlingen består av seks artikler og en omfattende innledning.
Våpenstad konkluderer med at subjektivitet er en sentral variabel i psykoanalyse og psykoanalytisk psykoterapi. Det er et fenomen terapeuten hele tiden må ha fokus på, og som kan videreutvikles.
Samspillet mellom pasient og behandler, og behandlerens rolle og reaksjoner på denne kommunikasjonen, har i de ulike fagmiljø og fagtradisjoner vært omdiskutert og problematisert. Sentrale tema er motoverføringer, projektiv identifikasjon og det pasienten opplever som reaksjon på å ha bidratt til motoverføringen.
I flere fagmiljøer har det vært tradisjon for å se terapeutens reaksjoner på terapien som en utilsiktet følge av terapiprosessen, ofte håndtert ved å tilby faglig veiledning og egenterapi. Forfatterens ståsted oppleves å være et annet, nemlig hva subjektivitet i terapiprosessen er, hvordan den kan forskes på og utvikles for å komme pasient og terapeut til gode.
Problemstillingen "Hvordan fremtrer psykoterapeutens subjektivitet i den psykoterapeutiske situasjonen? blir belyst gjennom 3 forskningsspørsmål:
Forskningsspørsmålene er besvart gjennom en litteraturstudie om psykoanalyse og psykoterapi. Forfatteren framhever likevel betydningen av å ha sett etter fenomenet "psykoterapeutens subjektivitet" i sin privatpraksis.
Målgruppen for avhandlingen er primært faggrupper som tilbyr psykoterapi. Temaet subjektivitet kan likevel være relevant for psykisk helsearbeid. Et sentralt teoretisk ståsted for psykisk helsearbeidere i de senere år har vært recoveryforskning eller forskning på bedringsprosesser. Her er blant annet behandlerens personlige engasjement og involvering sentralt.
Våpenstad beskriver i sin avhandling subjektivitet både som terapeutens gjennomarbeiding av motoverføringen, men mer konkret fremstilt i interaksjon med pasienten. Da i form av selvavsløringer hvor terapeuten bevisst avslører deler av motoverføringen.
Han sier at psykoterapeuten er bevisst tilstede i terapien med sin subjektivitet og at subjektiviteten er det terapeuten bruker til å forstå med. Subjektivitet beskrives som avgjørende i arbeidet med å skape en arena for undersøkelse av hva som er pasientens bidrag, terapeutens bidrag, og hva som er skapt i relasjonen mellom pasient og terapeut.
Forfatteren utdyper sin beskrivelse av fenomenet subjektivitet med å se på det som en hermeneutisk-fenomenologisk metode. Han viser til filosofer som Gadamer (1989), Merleau-Ponty (1962) og Wittgenstein (1997). Alle med bidrag i forhold til å forstå og håndtere sykdom.
Eystein Victor Våpenstad: Det tempererte nærvær. Universitetet i Bergen 2011