NN forteller i Tidsskrift for psykisk helsearbeid (2005, nr. 4) om psykotiske opplevelser i voksenlivet. Hun forstår dette som direkte konsekvenser av overgrep i barndommen.
Gjennom fem år gjennomlevde N.N. disse "etterdønningene" fra en traumatisert oppvekst, uten hjelp fra det psykiske hjelpeapparatet. I perioder hørte hun stemmer, og hun så ting - store taranteller som kom over dyna mens hun lå våken i senga. Etter mye strev gjennom flere år forsvant opplevelsene.
NN. sier: "Jeg tror kanskje vi incestutsatte kan bli psykotisk i en bearbeidelsesprosess fordi man trenger å gjenoppleve noe som har vært et alvorlig traume. Jeg tenker meg at det er hjernens egen måte å bearbeide på uten at vi selv kontrollerer det." NN. forsto lidelsene sine (via omgivelsenes tolkinger) som en type sunn galskap som ville gå over av seg selv.
NN. advarer mot å tenke for komplisert, være for rask med medisinering og å legge for stor vekt på diagnoser. Hun advarer også mot en blind tro på å skulle kontrollere alle reaksjonene som måtte velte fram. "Det er lov å være syk etter så store traumer i barneårene, og samtidig bevare troen på at man vil klare seg seinere i livet" sier NN.
Artikkelen kan kjøpes fra www.idunn.no
Abonnenter av Tidsskrift for psykisk helsesarbeid kan lese artikkelen i fulltekst her.