Hva betyr det egentlig å være inkludert? Betyr det mye eller lite? Jeg kan svare for meg selv at det betyr en del, men neimen ikke alt, og jeg ønsker ikke for en hver pris å være inkludert i et arbeidsfellesskap. Det finnes mange slags fellesskap som for meg kan ha like stor betydning, og om jeg skal være i et arbeidsfellesskap, så bare vet jeg at det kan ikke være hvilket som helst ett. Min søster brukte å si at arbeidslivet er oppskrytt, og det kan jeg gjerne tro kan være tilfelle for mange.
Fra 1994 til 2009 sto jeg utenfor arbeidslivet, med unntak fra små deltidsstillinger i en del år. Disse små deltidsstillingene hadde stor betydning, og jeg vil derfor holde det fram som vel så viktig som at jeg i dag nærmer meg 100 prosent stilling. Noe annet som var viktig for meg var muligheten til å gå på skole. Gjennom attføring fikk jeg følge et deltidsstudium ved Høgskolen i Finnmark – og utdannet meg innen Kunst og håndverk i en periode på tre år. Det jeg likte aller best var keramikk.
Nasjonal strategiplan for arbeid og psykisk helse (2008-2012) har muligens vært medvirkende til at NAV har vært velvillige med å betale tidsubestemt lønnstilskudd, såkalt TULT, og det ser ut for at de skal gjøre det også i 2012. Dette har hatt stor betydning for meg av flere grunner, blant annet fordi jeg i perioder har hatt nedsatt arbeidsevne. I tillegg blir prosjektmidler drøyere.
Siden jeg fra juni 2009 har fått fem års frist til å finne ut om jeg greier å henge med i arbeidslivet, så har jeg ennå ca. to og et halvt år igjen å finne ut av det på. En annen faktor er usikkerhetsmomentene jeg stadig står overfor: Har jeg jobbtilbud neste år? Får jeg igjennom prosjektsøknader eller ikke? Jeg registrer at veldig mange er misfornøyd med at de får engasjementer og ikke faste ansettelser, og at det oppfordres til streik mot EU-direktivet.
Sitat: "Stormarkering. Måndag 5. desember heldt 70 foreiningar og forbund frå fagrørsla ei storstilt markering mot vikarbyrådirektivet utanfor Stortinget." Jeg må si at jeg har sansen for at fagbevegelsen maner til demonstrasjon, og ønsker virkelig lykke til! At det så sjelden er demonstrasjoner her i landet tyder vel kanskje på at det store flertallet har det temmelig trygt og godt.
Tanker om at fagbevegelsen i tillegg kunne brydd seg med alle de som ingen arbeidsgiver har, verken gjennom engasjement eller fast ansettelse, kommer strømmende på. I særdeleshet tenker jeg på de mange som er helt arbeidsledig eller uføretrygdet, men jeg forstår jo sammenhengen mellom å være fagorganisert eller ikke. Fagforbundene taler selvsagt de fagorganisertes sak, og den som ingen jobb har, er jo heller ikke fagorganisert.
Tenk om fagbevegelsen også kunne pirke borti psykiatrien i Norge. Svært kritikkverdige forhold og brudd på menneskerettighetene forekommer ikke sjeldent innenfor psykiatrien i Norge. Tenk at så få mennesker i Norges land er opplyst om hva som faktisk foregår! Hvor mange kjenner for eksempel til dette?: Personer med psykiske lidelser lever 15-20 år kortere enn resten av befolkningen, ifølge en ny studie fra Sverige.
Mange ganger må jeg bare ta meg i det... Det er ikke mange som er interessert i sin nestes skjebne. Det er fortsatt et lite mindretall som er opplyst om hva som faktisk skjer. I tillegg er det svært mangelfull forskning.
Fra 01.12.08 har jeg vært prosjektleder for Finnmarksnettverket, og jeg har et visst inntrykk av at fagfeltet og administrasjonen innenfor rus- og psykisk helsefeltet ligger langt bakpå i forhold til utvikling. Det er stagnert, og jeg tror på noen områder gått tilbake. Jeg vet at mange fagfolk protesterer på vegne av sine pasienter og brukere, men det hjelper lite. De er bundet på hender og føtter på grunn av at de ikke kan gå ut offentlig og peke på forholdene. Brukerrepresentanter gjør det heller ikke.
Min interesse for feltet ble født i det øyeblikket jeg selv ble utsatt for tvangsinnleggelse og tvangstiltak i 1992. De opplevelsene resulterte i boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er."
Her er en liten oppsummering fra 2011: Jeg har en tendens til å ende opp på den samme problemstillingen, nemlig det som har med tvang innenfor psykiatri å gjøre. Det skyldes antagelig traumatisering som skjedde i forbindelse med tvangen jeg har opplevd. Uansett, så er jeg takknemlig for at jeg kan bruke skriving som terapi, noe jeg helt sikkert kommer til å fortsett med. Men tenk om jeg en dag greier å lage en kunstbok uten et ord om tvang... Jeg har mange vakre kunstopplevelser jeg kan videreformidle. Når bokprosjektet jeg er involvert i som erfaringskonsulent og bidragsyter er i havn, så kan kunsten overta, kanskje? Jeg lengter etter å jobbe med leire, så kanskje burde jeg trosse smerter i fingrene og gå løs på en leireklump eller to i helga...
Jeg startet innlegget med det å bli inkludert i arbeidslivet, og det ikke er noen selvfølge når man har vært helt eller delvis utenfor i 15 år. Det er dager da jeg lurer på om det er verdt det, men de dagene er i mindretall. Kanskje så mye som i 90 prosent av tida, så elsker jeg å være midt i arbeidslivet. Jeg trives med mitt selvvalgte hjemmekontor og jeg trives med å treffe folk når jeg er på reise. En stor takk til Erfaringskompetanse.no for at jeg får bli med videre på laget i 2012. Og en stor takk til Gunn Helen Kristiansen (prosjektleder for skriveprosjektet) for at jeg får bli med videre i 2012 med ulike oppgaver i prosjektet. Takk til alle jeg har blitt kjent med som er dedikert til Selvorganisert selvhjelp, takk til dere jeg har blitt kjent med gjennom å delta i Familiekonstellasjoner, sentralstyret i WSO - En kjempestor takk også til Kultursenteret Sisa i Alta, og sist, men ikke minst: Takk til styringsgruppa i Finnmarksnettverket for at dere har vært med hele veien siden prosjektet startet. Jeg håper vi finner en åpning for at Finnmarksnettverket kan komme over i varig drift. Bare nettsiden i seg selv er verdt et besøk, siden det var så mange som 126 000 treff i 2011. Ta en tur innom!
Og artikler har jeg også fått publisert diverse steder. SEPREP-stipendet jeg mottok i 2011 ga meg inspirasjon til å skrive mer enn vanlig.