En av hovedsatsingene i Opptrappingsplanen for psykisk helse har vært innføringen av Individuell plan. Brukermedvirkning har vært sett på som en nødvendig forutsetning for vellykket IP-arbeid, blant annet hevdet av brukerorganisasjoner på psykisk helsefeltet.
I en artikkel oppsummerer Lene Christin Holum fra R-BUP, Oslo Universitetssykehus funn fra en evaluering som støtter det standpunktet. Grunnlaget for evalueringen er spørsmålet om hva som kjennetegner saker der brukere sier seg fornøyd med IP-arbeid og medvirkning
I evalueringen har Holum undersøkt implementering og bruk av IP i 24 saker hvor ungdommer/ unge voksne er brukere. Hennes oppsiktsvekkende funn er at i 18 av de 24 sakene materialet inneholder ble IP ikke vurdert som et hensiktsmessig verktøy i henhold til intensjonen. IP fungerte som et hensiktsmessig verktøy for brukermedvirkning og samhandling i bare en av fire saker. Hun skriver at i noen saker er det så høy grad av kompleksitet med uavklarte tilstander og tiltaksbehov at IP i praksis er ikke eksisterende.
Fra casene i evalueringen finner hun to suksesskriterier for et vellykket IP-arbeid. Det ene er hvordan tjenesteyteren legger til rette for medvirkning, og det andre er kjennetegn ved brukeren og brukerens situasjon.
Holum knytter IP-arbeidet til et samspill mellom bruker og tjenesteyter. Koordinators kompetanse, opplæring, handlingsrom og syn på brukeren og brukerens behov for hjelp, ressurser og syn på sine tjenesteytere vil korrelere i påvirkning av hvor vellykket IP arbeidet er.
Gir tjenesteytere bedre hjelp til brukere som liker dem og samarbeider godt, eller begynner brukere som opplever seg likt og respektert å samarbeide og like hjelperne sine? Dette stiller Holum spørsmål om i artikkelen. Dette er et tankekors når man skal identifisere betydningen av relasjon i et IP-arbeid. Holums funn tyder på at i de sakene hvor IP er vellykket, rapporterer brukerne å like koordinator og andre tjenesteytere. Koordinatorene oppgir tilsvarende å like brukerne og at de ser ressurser hos dem.
De utfordrende sakene ligger, i følge Holum, allikevel utenfor brukerens påvirkningsmulighet. Det er vanskelig for en bruker å påvirke at noen tar koordinatorrollen. Det vil også være krevende for en bruker å bidra til å avklare hvilke instanser som skal ha ansvar for hva.
Betydningen av kompetanse hos tjenesteyteren vektlegges som en viktig forutsetning for at IP-prosessen i de komplekse sakene skal bli vellykket. Kompetanse beskrives da som enten at man har lang erfaring som koordinator, eller at man har fått god opplæring og veiledning i forhold til IP, og kan bruke tid på prosessen.
Brukerne i Holums undersøkelse formidler imidlertid at trygghet er den viktigste forutsetningen for en god IP-prosess. Det betyr at overganger mellom tjenester er planlagte, oversiktlige og gradvise. Godt samarbeid og høy grad av enighet mellom tjenesteytere og mellom bruker og tjenesteyter om forståelse av behov og tiltak, peker også brukerne på som kjennetegn på en god IP-prosess.
Hun konkluderer med at det kan synes som om det er tjenesteyterne som legger premissene for medvirkning. Fagpersonens tilrettelegging er, i følge Holum, en viktigere forutsetning for at brukeren skal oppleve seg som en handlende aktør i samspillet enn individuelle trekk ved brukeren.
Du kan lese hele artikkelen i tidsskrift for Norsk Psykologforening april 2010, Vol 47, nr 4