Inkludering

Det er en menneskerett å kunne leve et mest mulig normalt liv og være inkludert i samfunnet og kulturen. Det handler om å tilhøre et fellesskap og være en aktiv samfunnsdeltaker som møtes med omtanke og respekt.

Sosial inkludering dreier seg om å sikre alle et fullverdig medborgerskap i form av rettigheter og plikter, og en aktiv, utvungen deltakelse. Det handler også om å sikre en trygg identitet, verdighet og selvrespekt. Dette forutsetter at brukere av velferdsstatens helse- og sosialtjenester gis brukerinnflytelse.

Inkludering må baseres på frivillighet, og en bør i hovedsak kunne inkluderes på egne premisser. For at en person skal kunne delta aktivt må det finnes tiltak og hjelpemidler som gjør det mulig å delta. I tillegg må den enkelte ha de ressursene som skal til for å kunne delta, og omgivelsene må anerkjenne resurssene.

Psykisk helse har sammenheng med mellommenneskelige faktorer, både i forhold til familie, grupper og lokalsamfunn. Det er også sammenheng mellom levekår og psykisk helse. Psykisk helsearbeid i kommunen må legge vekt på de sosiale og samfunnsmessige rammevilkårene. For eksempel kan mangel på penger være et hinder for sosial integrering. Enkelte brukere har ikke råd til å delta i ordinære tilbud, og for dem kan det å sikres en akseptabel økonomi være nok til å kunne delta i samfunnet.

Integrering og inkludering omhandler vanskelige og viktige problemstillinger som bør gjøres til gjenstand for diskusjon og refleksjon i tjenestene: Skal integrering skje med utgangspunkt i premissene til de som allerede er integrerte, eller bør det være plass til noen som er annerledes og lever annerledes? Er det snakk om å bli inkludert i normalitet, eller handler det om å anerkjenne forskjellighet? Har synliggjøring av annerledeshet en verdi i seg selv? Går retten til å bestemme over eget liv så langt at det omfatter retten til å forkomme?

Her er noen sentrale elementer i arbeidet med integrering og inkludering:

• Det kan oppstå  en spenning mellom ønsket om på den ene siden å delta i et aksepterende samfunn, og på den andre siden å bevare et "frirom" der det er lov å være annerledes, og der man møter mennesker med liknende erfaringer. Det må legges til rette for at brukerne kan pendle mellom egne "trygge" arenaer og sosiale fellesskap "ute". For eksempel kan et bofellesskap oppleves som en trygg base.

• Det er viktig å  huske at også mennesker med psykiske lidelser er forskjellige. Selv om noen ønsker arbeid eller støttekontakt, er det ikke gitt at alle gjør det.

• Grad av integrering vurderes gjerne ut fra deltakelse i sosiale nettverk, fritidsaktiviteter, arbeidsliv og så videre, men individuell frihet innebærer også frihet til å velge vekk. Noen kan oppleve kontakt med hjelpeapparatet som stigmatiserende og velge det bort. Det kan være viktigere å bli akseptert slik de er, enn at samfunnet skal legge til rette for at de skal leve et normalt liv.

• Forsøk på integrering kan innebære at en person opplever et press om å bli "normal” i betydning ”å bli som alle andre” i stedet for å bli inkludert på egne premisser. Fagfolk trenger kunnskap om slike prosesser, og bør vise respekt for den type annerledeshet brukerne bringer med seg, slik at man ikke krenker brukere og skaper en følelse av underlegenhet.  

• Ansatte i psykisk helsearbeid vil tjene på å skaffe seg kunnskap om inkluderende og ekskluderende mekanismer i samhandling, blant annet gjennom undervisning, veiledning og samtale med brukere. Det kan være hensiktsmessig å sette av tid og rom for refleksjon rundt slike vanskelige spørsmål på arbeidsplassen, og å samarbeide med brukere/brukerorganisasjoner for å fremme inkluderende prosesser.