Arbeid og utdanning

Arbeid er løkka i livet, blir det sagt, og deltakelse i arbeidslivet står som en sentral verdi i samfunnet vårt. Det gir opplevelse av å være til nytte og bidra til fellesskapet, økonomisk trygghet og uavhengighet, økt selvtillit og mulighet for selvrealisering.

Når så mange med psykiske lidelser ikke er i arbeid, skyldes det både barrierer i selve sykdomsbildet, stigmatisering, diskriminering og ulike forhold ved arbeidsplassen.

Opptrappingsplanen for psykisk helse vektlegger deltakelse i arbeidslivet. Intensjonsavtalen mellom regjeringen og partene i arbeidslivet om et mer inkluderende arbeidsliv, uttrykker ønske om å tilrettelegge for at folk skal kunne være i arbeid selv om de har begrenset funksjonsevne. Sentrale tiltak er samarbeid mellom de kommunale  helse- og sosialtjenester og NAV, samt tilrettelagte tilbud med vekt på brukers interesser og ønsker.

Det finnes flere metoder for å få folk i arbeid:

• Arbeidstrening og psykososial rehabilitering før man går ut i vanlig arbeid er et godt første tiltak, men bør ikke brukes som hovedtiltak, da verdien av arbeidstrening i én situasjon i liten grad er overførbar til en annen.

• Individuell støtte i en konkret arbeidssituasjon, der en person med kompetanse på tilrettelegging av arbeid bistår arbeidssøkeren med å skaffe og greie en bestemt jobb. Det er hjelperen som er ansvarlig overfor arbeidsgiver i treningsperioden.  Arbeidssøkeren får hjelp til å finne en jobb som passer til evner og anlegg i  stedet for å trene nye ferdigheter. Det virker motiverende for arbeidssøker, som får trening i jobben vedkommende faktisk skal ha og  jobben beholdes så lenge han/hun og arbeidsgiver ønsker. Dette gir en kontinuitet og forutsigbarhet som er ekstra viktig for mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Metoden har vist seg å være spesielt gunstig for ulike etniske grupper, dem med lavest utdannelse og språkvansker.

• Et opplegg for å trene spesifikke ferdigheter som kreves for å være i jobb, ser ut til å være nyttig for å greie å beholde jobben. Det gjelder kunnskap om arbeidsplassen, tydeliggjøring av krav i jobben, kunnskap om stressfaktorer, samt strategier for å komme dem i forkjøpet og mestre dem. For mange er det også viktig å lære sosiale ferdigheter som samhandling, kommunikasjon, høflighet, hygiene og lignende. Hjelperen bør bidra til at arbeidssøker inkluderes i arbeidsmiljøet og benytter andre møteplasser i kommunen.

• Det bør utarbeides et skreddersydd opplæringsprogram som passer den ansatte og arbeidsplassen. Den bør inngå i en individuell rehabiliteringsplan, slik at relevante aktører fra arbeidssøkerens øvrige støtteapparat trekkes inn og tiltak henger sammen. Fastlegens rolle er viktig og det er nødvendig med praktisk bistand i hjemmet til for eksempel vekking, transport, mat, klær, hygiene og så videre.

•   Det er viktig at arbeidssøkeren er den aktive aktøren i sin attføringsprosess. Ansettelses- og lønnsforhold må være klare og arbeidssøkeren må være med i avtaleprosessen. Den ansatte bør motta arbeidslønn, og ytelser fra det offentlige gå gjennom arbeidsgiver.

•  Det finnes flere tilrettelagte tiltak for at funksjonshemmede skal få eller beholde arbeid. NAV har i tillegg tiltak rettet spesielt mot personer med psykiske lidelser. Her finner du en oversikt over disse tiltakene.

• Det vil også være behov for å utvikle særskilte kommunale arbeidstiltak. Kommunen bør etablere sysselsettingstilbud innen egen etat og gjennom samarbeid med andre bedrifter.