Brukere/pasienter som medvirker i forskning vil være opptatt av å bidra til økt kunnskap om det de har egenerfaring med. Når det forskes på det man plages med og livet med psykiske funksjonshemminger, blir det i seg selv begrunnelse for å delta. Politisk kan argumentet for å delta være å få innflytelse på og påvirke et forskningsfelt som gir dokumentasjon for de saker man engasjeres av.
Brukermedvirkning i helseforskning og medisin knyttes ofte til ”legmannsperspektivet”. Man involverer ”ikke forskere”, eller ”ikke-professionelle” for å innhente et alternative erfaringer på sitt forskningsfelt. Praktisk vurdering ut fra formål og problemstillinger er en begrunnelse for brukermedvirkning. En annen er utforsking av metoder for involvering, i samarbeid med brukere om forskningsprosjekter.
Tanken er at personer med bruker/pasienter har en alternativ kunnskap, mot den som eksperter/profesjonelle har. For en forsker vil vurderingen være: hvilke perspektiver kan brukere/pasienter bidra med, som fagpersonen ikke kan? I internasjonale publikasjoner fra nyttefokuserte evalueringer av brukermedvirkning i forskning, har dette vært vurderingstema. Metodisk blir også vurderingen hvordan forskere definerer sin rolle vis a vis brukere som deltar. Tilrettelegging for brukernes mulighet for å medvirke, blir en av vurderingene en forsker må gjøre seg.
Norge er brukermedvirkning i forskning et relativt nytt felt. I land som England og Nederland finner vi en tradisjon for slike tilnærminger, fra en 20 års periode. Eksempler på norske fagmiljøer som har satsinger på brukermedvirkning i forskning er: