For å forstå den rødgrønne regjeringens utøvende helse-og sosialpolitikk, er man dømt til å sette seg inn i hva byråkratiet i attføringsapparatet representerer.
Funn innen sosialforskningen er at dette apparat er et «legevelde» som lever med den diagnostiske kultur. Det innebærer at apparatet betrakter omverdenen med «briller» fra medisinsk terminologi om sykdom. Det betyr at attføringsapparatet krenker overskuddsbefolkningen og klientifiserer en gruppe mennesker som stigmatiseres som syke.
Lov om psykisk helsevern av 28.april 1961 nr 2 har gitt norske myndigheter hjemmel til å bryte inn i individers privatliv. Det er en juridisk side som vurderinger av medisinsk ekspertise underholder. Denne lov virker meget krenkende i praksis. Dette å anvende utøvende myndighet mot privatpersoner med hjemmel i legal lovgivning, krever at myndighetene vet hva de gjør. De anvender i dag lovhjemmelen mot en gruppe mennesker som innen kriminologien kalles «problembefolkningen». Denne overskuddsgruppe som igjen er inndelt i ulike grupperinger, skal få et tilbud om å skape en fremtid innen lovverket i Norge, med helse-og sosialetatene i stat, kommune og fylkeskommune som medspillere. Dette etablerte byråkrati på ulike nivåer utgjør attføringsapparatet.
De sosioøkologiske omgivelser på et psykiatrisk sykehus er langt vekk fra hverdagslige betingelser. Der hersker legene og sykepleierene sin medisinske verden – noe som en pasient ikke eier begreper til å forstå. Lagdelingen i sykehuset er «ansatt-pasient». Den kjente verden for pasienten er borte, og erstattes en ny verden bestående av nye begreper og verdier. De profesjonelle hjelpere forstår den diagnostiske kultur, og derved behersker de situasjonen. Et eksempel på hvorledes den diagnostiske kultur forvrenger begreper, er begrepet «arbeid». Når pasienter er aktive i arbeid på sykehuset, går de til «arbeidsterapien». Dette representerer en terapeutisk forkvakling av arbeidsbegrepet. Legene, sykepleierene og hjelpepleierene definerer sine dagsverk som «arbeid», mens pasienters industrielle innsats i arbeidslivet blir undervurdert som terapi i henhold til den diagnostiske kultur.
Hva vil fremtiden være for pasienter innen det psykiske helsevern? Det er her reformer i de offentlige tilbud for psykiatriske pasienter får betydning. De myndigheter som har brutt inn i privatlivet hos borgere i Norge med hjemmel i Lov, må også ha noen rimelige tiltak å tilby for livet videre. Vanlige folk sine behov kan enhver lett forstå, mens fagspesialister innen psykiatri virker fullstendig blendet av sin egen profesjonalitet innen faget psykiatri.