Bruk av tvang i det psykiske helsevernet er hjemlet i psykisk helsevernloven og gir spesialisthelsetjenesten mulighet for bruk av tvang i behandling og undersøkelse av psykisk syke.
Lovverket definerer tre hovedgrupper av tvangsbruk; Tvungent psykisk helsevern (med eller uten opphold i døgninstitusjon), tvangsbehandling og tvangsmiddelbruk.
Til tross for gjentatte krav om å redusere bruken av tvang i det psykiske helsevernet, viser statistikk for de siste årene at dette ikke har skjedd. Det er også store geografiske variasjoner i bruk av tvang og dette kan ikke utelukkende forklares ved forskjeller i befolkningens sykelighet.
I den politiske plattform for flertallsregjeringen (2009-2013) kapittel 9 fremgår det at regjeringen skal fortsette å styrke arbeidet med å redusere og kvalitetssikre bruken av tvang i de psykiske helsetjenestene, og Prop. 1 S (2009-2010) varslet med bakgrunn i dette iverksetting av en ny nasjonal strategi som skal erstatte dagens ”Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern” (IS-1370, juni 2006).
Oppdraget med å utvikle en ny nasjonal strategi er forankret i henholdsvis de regionale helseforetakene og i Helsedirektoratet og kommunene er gitt en tydelig rolle i arbeidet.
Les mer:
Dersom helse- og omsorgstjenester skal ytes mot mottagers vilje skal dette være hjemlet i lov.
I akutte situasjoner kan kommunale helsearbeidere ha hjemmel for bruk av tvang for å unngå skade eller for å kunne yte nødvendig helsehjelp i arbeidet med psykisk syke, men psykisk helsevernloven hjemler ikke bruk av tvang i det psykiske helsearbeidet. Mye av oppmerksomheten rundt bruk av tvang har derfor dreid seg om forhold i spesialisthelsetjenesten.
Pre- og posthospitale forhold kan både forhindre og utløse tvungen undersøkelse og behandling av psykiske lidelser og det psykiske helsearbeidet vil også ha ansvar for å håndtere ”kriser” med eventuell henvisning til tvungent psykisk helsevern og oppfølging av brukere med vedtak om tvungent ettervern.
Omlag 70 prosent av brukerne i det psykiske helsearbeidet har en form for tilknytning til spesialisthelsetjenesten[i] og tvang etter psykisk helsevernloven angår dermed likevel kommunene.
Uformell tvangsbruk omfatter praksis der respekten for pasientens selvbestemmelsesrett settes til side uten lovhjemmel. Uformell tvang kan både være en konsekvens av manglende refleksjon rundt egen praksis, et uttrykk for helsearbeiderens behov for kontroll i en uoversiktlig situasjon eller en løsning på etiske dilemmaer der brukeren ikke vil følge faglige råd eller det som anses å være ”sunn fornuft”.
Uformell tvangsbruk vil sannsynligvis prege det psykiske helsearbeidet i større eller mindre grad og ofte er det ingen tydelig grense mellom omsorg og tvang. Det er viktig at psykiske helsearbeidere har et bevisst forhold til tvangsbegrepet og at refleksjon rundt egen praksis er en naturlig del av virksomheten.
Oppsummert kan man definere tre hovedområder av tvangsbruk med relevans for det psykiske helsearbeidet:
Les mer:
I Helse- og Omsorgsdepartementets beskrivelse av ny strategi for reduksjon av tvang i arbeidet med psykisk syke, heter det at kommunale aktører skal involveres spesielt i de deler som angår tvangsinnleggelser, utskrivning til tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold (TUD) og utskrivning til frivillige løsninger (jf pkt 1).
Ved å involvere kommunene i arbeidet med å redusere tvangsbruken i de psykiske helsetjenestene vil det være mulig å forbedre det lokale tjenestetilbudet slik at behovet for bruk av tvang i det psykiske helsevernet reduseres.
Økt bevissthet rundt tvang og refleksjon over egen organisasjon og praksis vil også kunne bidra til å redusere unødig og uverdig bruk av tvang og makt i arbeidet med psykisk syke, herunder bruk av uformell tvang i det psykiske helsearbeidet.
NAPHA er tiltenkt en rolle som støttespiller for kommunene i arbeidet med å følge opp den nasjonale strategien.
I den forbindelse er det utarbeidet et materiale som kan brukes som hjelpemiddel for å vurdere lokal praksis for bruk av tvang og makt i de psykiske helsetjenestene og for å sette i gang en lokal prosess med fokus på å redusere og kvalitetssikre bruk av tvang mot egne brukere. Dette være seg både formelle og uformelle former for tvang og både i lokale tjenester og i spesialisthelsetjenesten.
Organisering og utforming av tjenester, kunnskap, holdninger og brukeropplevelse er viktige stikkord i prosessen.
Materialet har psykiske helsearbeidere som målgruppe, men brukere, pårørende, representanter for spesialisthelsetjenesten, fastleger, legevakt og psykiske helsearbeidere foreslås inkludert i arbeidet.
Mer om gjennomføring av prosessen:
[i] Ose, S.O., Kaspersen, S.L., Lilleeng, S. og Kalseth, J.; ”Kommunale tiltak i psykisk helsearbeid 2008. Årsverksstatistikk og analyser av kommunal variasjon”. SINTEF-rapport A14167, 2010.