Til tross for gjentatte krav om å redusere bruken av tvang i det psykisk helsevernet, viser statistikk for de siste årene at dette ikke har skjedd. Det er også store geografiske forskjeller i bruken av tvang.
Den enkeltes selvbestemmelsesrett og frihet er helt sentrale verdier i vårt samfunn og det rettslige utgangspunktet er at bruk av tvang og makt overfor individet er ulovlig og kan føre til strafferettslige reaksjoner. Det gjelder imidlertid unntak fra dette hovedprinsippet i situasjoner der tvangsbruk betraktes som nødvendig og forsvarlig for å ivareta andre viktige rettsgoder som for eksempel liv, helse og sikkerhet.
I det psykiske helsevernet i Norge snakker man om tre hovedformer for bruk av tvang: Tvungent psykisk helsevern, tvangsbehandling og tvangsmiddelbruk. Disse er hjemlet i Psykisk helsevernloven og gjelder spesialisthelsetjenestens anledning til bruk av tvang i undersøkelse og behandling av psykiske lidelser. Psykisk helsevernloven hjemler ikke bruk av tvang og makt i det psykiske helsearbeidet i kommunene, men det kan likevel være juridisk belegg for bruk av tvang i enkeltsituasjoner, da etter andre lovverk.
Flertallsregjeringen (2009-2013) ønsker å fortsette arbeidet med å redusere bruken av tvang i de psykiske helsetjenestene.
I juni 2010 ble det opprettet et utvalg som skal gjøre en gjennomgang av lovgrunnlag som regulerer tvangsbruk ved undersøkelse og behandling av psykisk syke, og det er også iverksatt en ny nasjonal strategi som skal erstatte dagens ”Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern”.
Kommunene skal involveres i dette arbeidet, spesielt i de deler som angår tvangsinnleggelse, utskrivning til tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold og utskrivning til frivillige løsninger, og det er et mål at helseforetakene, sammen med kommunene i opptaksområdet, etablerer lokale tvangsreduserende tiltaksplaner og relaterer disse til samarbeidsavtalene mellom helseforetak og kommunene.
Sentrale elementer i arbeidet med den nye tiltaksplanen vil være: