Psykisk helsearbeid i kommunene er et nøkkelledd i tjenestetilbudet til mennesker med psykiske lidelser, og omfatter tiltak og tjenester til mennesker med psykiske vansker og lidelser og deres familie og nettverk. Det omfatter også forebygging og opplysningsarbeid, og annet arbeid som motvirker stigmatisering og diskriminering. Barn og unge er en viktig målgruppe.
Tjenestetilbudet skal til enhver tid bygge på faglig anerkjente metoder. Kommunen som arbeidsgiver og tjenesteyter må sikre at den samlede tverrfaglige kompetansen utnyttes best mulig og samtidig gi tilstrekkelig rom for faglig utvikling. Faglig veiledning og refleksjon står sentralt her.
Sentrale element/ erfaringer
- Gjennom opptrappingsplanen for psykisk helse og omsorgsløftet 2015 er det satset bevisst på en økning av rekruttering, utdanning og kompetansehevende tiltak. Det er viktig å fortsette dette arbeidet fremover i kommunene. En forutsetning for dette er at dette fortsatt vil bli en sentral satsning.
- Brukerperspektivet skal legges til grunn ved planlegging, organisering og drift av tjenestene og i tilbudet til den enkelte. Målet er å styrke den enkeltes mulighet til å mestre sin egen situasjon. Å utvikle tjenester på brukerne sine premisser er et uttalt mål. Det er avgjørende å få fram hva brukeren opplever som betydningsfullt for å bli bedre. For mange brukere vil hus, mat, penger, venner, kjæreste, familie og helse være viktigere enn symptomer, diagnoser og behandlingsprinsipper. Brukerne og pårørende vet noe viktig om det å ha psykiske vansker, og deres kunnskap er nødvendig i psykisk helsearbeid. På individnivå omfatter brukerkunnskap den enkeltes livserfaring inkludert erfaring med å ha psykiske vansker, eller å være en pårørende til en med psykiske vansker. Det kan være erfaringer med hvilke følger psykiske lidelser kan ha og erfaringer fra møtet med hjelpeapparatet. På gruppenivå omfatter brukerkunnskap akkumulert kunnskap om å være bruker eller pårørende. Denne kunnskapen må hjelpeapparatet anerkjenne og gjøre til en vesentlig del av kunnskapsgrunnlaget når fagfeltet psykisk helsearbeid skal utvikles.
- Samhandlingskompetanse med andre fag og tjenestenivå og brukeren er blitt en viktig del av det faglige kompetansekravet til tjenesteutøvere, med mål å fremme sømløse tjenester på tvers av fag og tjenestenivåer. Å kunne definere samhandlingsarenaer, koordineringsansvar, behandlingsansvar og økonomisk ansvar synes å stå sentralt. Videre hvilken samhandling vil være nyttig på hvilke arenaer og med hvem. Samhandling kan også beskrives som et organisatorisk og systemmessig utfordring, knyttet til kompetansebehov på flere tjeneste og behandlingsnivå. Å øke kjennskap til og kunnskap om hverandres kompetanse og arbeidsfelt er et viktig tiltak for å øke samhandlingskompetansen sammen med det å utvikle samarbeidsmodeller og avtaler for gjensidig forpliktende samarbeid. En utfordring er å unngå at den ene samarbeidspart blir premissleverandør for den andre. Sosial- og helsedirektoratet anbefaler kommuner å etablere praktiske interkommunale samarbeidsløsninger innen områder hvor det er vanskelig å rekruttere og beholde eget personell med tilfredsstillende kompetanse. Behovet skal være basis for kommunens tjenestetilbud og bestemmende for hvilken kompetanse som er nødvendig. Psykiske lidelser er komplekse og følgene kan ofte påvirke hele livssituasjonen. Dette bør gjenspeiles i den samlede kompetansen kommunen tilbyr.
- Kommunene har behov for kompetanse i psykiatrisk diagnostikk, utredning og vurdering med hensyn til hovedgruppene av psykiske lidelser og somatisk diagnostikk ved organisk betingede psykiske lidelser og psykosomatiske lidelser. Kommunene må inneha kompetanse til å utrede brukerens sosiale situasjon, sosiale nettverk, arbeidsevne og eventuelt vedkommendes økonomiske situasjon. Tilfredsstillende kompetanse i forhold til behandling, rådgivning og oppfølging må også være tilgjengelig – slik at det kan iverksettes eventuell livreddende behandling, kriseintervensjon, rådgivning/ støttesamtaler, støttegrupper, medikamentell behandling og funksjonstrening. Tett dialog, kompetanseutveksling og veiledning mellom kommune og spesialisttjeneste er en mulig vei for å øke kompetansen og bedre samhandlingen.
- Ansatte som arbeider med psykisk helsearbeid trenger kunnskap om psykiske lidelser og følger lidelsen kan få. Psykisk lidelse kan forstås på ulike måter. En retning er den biomedisinske der den psykiske lidelsen framstår som en sykdom knyttet til en nevrobiologisk feilfunksjon. En annen retning er den psykodynamiske der en bygger på psykoanalysen som ga innsikt i hvordan drifter og dype følelsemessige behov kan utløse symptomer som angst, aggresjon, nedstemthet eller handlingslammelse. En tredje retning er den sosialpsykiatriske som viste at konflikter mellom mennesker kan utløse konflikter i mennesker. Denne retningen har åpnet for viktige terapiformer som familieterapi og gruppeterapi samt påvirkning av sosiale forhold. I kommunene er løsningen i mange tilfelle å kombinere kompetanse fra flere innfallsvinkler samtidig. Pasienten behandles i lokalsamfunnet der han eller hun lever, og familie eller nettverk trekkes inn i behandlingen samtidig som en bruker medisiner der dette trengs i kombinasjon med samtaleterapi.
- Etablering av lokale kompetansenettverk, formelle eller uformelle mellom kommuner eller i samarbeid med samarbeidspartnere på tvers av tjenester og nivå er et satsningsområde i kompetanseutvikling innen psykisk helsearbeid. Rådgivere ved NAPHA og fylkesmannens rådgivere er en ressurs og medspillere for dette i kommunene.
- Kartlegging av behov for tjenester og kompetansekartlegging av ansatte forteller noe om gapet mellom behov og den kompetanse kommunen har i dag. Det gir et grunnlag for å planlegge og utarbeide en kompetanseplan og gjennomføre personaltiltak rettet mot videre- og etterutdanning, rekruttering, stabilisering, endring i organisering og økt samarbeid med andre. En kompetanseplan bør forankres i en overordnet kompetanseplan og organisasjonens overordnede mål og strategier.
Vi anbefaler å lese temaene Kunnskapssyn og Kvalitetsarbeid som supplerende informasjon til kompetanseutvikling