Er psykisk sykdom et kulturelt anliggende?
I "Psykiatriens samfunn" (Berit Rustand, Universitetsforlaget 2007) beskrives psykisk sykdom som en tolket lidelse, som et fenomen som har en personlig, sosial og kulturell mening og betydningsfullhet.
Boka har som ambisjon å bidra til refleksjon og en økt innsikt i pasienters og brukeres sosiale situasjon og perspektiver. Som sådan skulle den egne seg i det tverrfaglige psykiske helsefeltet, blant annet er den pensum på Høgskolen i Telemark, (”Psykisk helsearbeid i et tverrfaglig og psykososialt perspektiv”).
Bakgrunnsmaterialet er egne opphold på en psykiatrisk institusjon, samværet med andre pasienter over tid, seinere studier i sosialantropologi og en hovedfagsoppgave.
Pasienterfaringene er omarbeidet til en sosialantropologisk felterfaring i ettertid.
Dette er en kontroversiell, men likefullt legitim metode for å innhente kunnskap. Dette er vektlagt i en omtale av boka i Tidsskrift for norsk psykologforening (2008, nr. 45. Side 1209-1211.)
Boka har som premiss at det folk sier eller gjør eller mener er empiriske data som verken behøver å være sanne eller falske.
Et annet at pasientene forhandler med omgivelsene om hva lidelsene de har betyr, hva årsakssammenhengene er og om ideer om hva som vil lindre.
Det som kan beskrives som en potensiell kulturkonflikt er "møtet" mellom en folkelig versus en spesialisert medisinsk kultur og tenkemåte, - også omtalt i Tidsskrift for den norske legeforening.
Når en person legges inn på en institusjon, har vedkommende med seg vante forståelsesmåter av sykdom og lidelse. De folkelige versjonene (sykdomsrepresentasjonene) likner de medisinske, men er ikke helt de samme. Referanserammene kan være innbyrdes motstridende.
For pasienter og brukere som er mest knyttet til den hjemlige kulturen, kan det bli nærmest umulig å gjøre seg forstått.
Kravet på en institusjon er at pasienter i stor grad skal overta ekspertisens "oversettelser" av hva det hele handler om.
I psykisk helsearbeid ute i kommunene kan vel dette kravet sies å være langt mindre - men kjernepunktet er likevel at brukeres subjektive versjoner av hva som feiler dem lett settes til side som lite troverdige.
Brukere og pasienters subjektive versjoner av hva lidelsene handler om, er ikke så viktig, ikke for behandlingen. Det som ikke måtte passe inn i en dialog mellom likestilte parter, tilskrives gjerne det avviks- og sykdomsbildet man har av den enkelte.
Det som sjelden legges noen vekt på er at brukeres referanseramme er selvfølgeligheter i den hjemlige kulturen. Det er spesielt årsaksforklaringene som er annerledes. Brukere ser ofte lidelsen eller sykdommen de har i en større sammenheng.
Bak de psykiske lidelsene, sykdommene, kan det skjule seg sosiale konflikter og historiske hendelser med en dramatikk som helsearbeidere ikke behøver å fange opp.
For mange pasienter og brukere som har lidd nederlag f.eks. kan det være maktpåliggende å bli hørt, å få sin versjon av hva lidelsene handler om fram i lyset, og hva sammenhengene i livet ellers er.
I den hjemlige kulturen er det også en viss forståelse for at folk i alminnelighet blir syke når overmakten i konfliktfylte forhold har blitt for stor. Typisk nok er det snakk om fysiske sykdomstegn, altså psykosomatikk. I antropologien er dette blant annet omtalt som "flaskepost med kodet budskap".
Å være for opptatt av problematiske forhold som ligger utenfor ens eget indre vil i en helsefaglig referanseramme være at brukeren i bunn og grunn ikke vil "innrømme egne problemer", heller vil "skylde på andre", "ikke ta ansvar for eget liv" o.a. På den måten er psykiske lidelser også et moralsk anliggende, ved siden av et medisinsk.
"Spissformulert kan vi si at moralske føringer i møtet mellom helsearbeidere og brukere kan stille sistnevnte overfor valget mellom å forstå seg selv som enten syk eller udugelig."
I boka beskrives også tilfeller der folk prøver å bevise seg selv, bevise at de virkelig og faktisk er syke.
Det kan altså være et poeng i å høre på folk, og forsøke å se mer av hva som er den enkeltes sykdomsrepresentasjon. Vi snakker da om kultursensitivitet.
Å finne noe poeng i å høre på syke mennesker avhenger av hva slags syn en har på brukeren eller pasienten.
Hva kan en ta for gitt egentlig? "Psykiatriens samfunn" er en systematisk gjennomgang av akkurat dette - av medisinske tatt-for-gitt-heter som vi har om pasienter og brukere.
Mest typisk er ideen om at en har med et passivt og trengende individ å gjøre, en som er overgitt sin sykelighet og som må ha andre til å snakke for seg og forstå hva som egentlig er galt. I alle fall representerer dette et tradisjonelt syn.
Det alternative synet er at en har med en aktør å gjøre, en som aktivt forhandler med omgivelsene om hva lidelsene og plagene betyr, hva den handler om, ideer om hva som kan lindre osv.
Ved å vektlegge det alternative synet på pasienten/brukeren, vil dilemmaene brukerne og pasientene befinner seg i, tre klarere fram. For eksempel: hvordan er det å gjøre seg forstått overfor en eller annen autoritet som kan trekke din troverdighet i tvil?
Hvem skal definere individets selvforståelse? (Omtale av boka i Sykepleien).