Samhandling

Samarbeidet omfatter tre nivå:

• Samarbeid om behandling og oppfølging i forhold til den enkelte bruker
• Samarbeid om planlegging og evaluering av tjenester
• Samarbeid om utvikling og kompetanse

Evalueringer viser at samarbeidet er styrket i løpet av opptrappingsplanen, men at det fortsatt gjenstår mye både internt i kommunene og mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten.

I St. prp. nr. 1 (2004-2005) er det forutsatt at alle kommuner og respektive helseforetak/DPS-områder nå har etablert et fast strukturert samarbeid om psykiske tjenester både til barn, unge og voksne. Et vesentlig poeng med slike samarbeidsavtaler er å tydeliggjøre hva som er kommunens og spesialisthelsetjenestens ansvar. Per i dag går mye krefter til å krangle om enkeltpasienter. Det er dårlig bruk av ressurser, men først og fremst er det nedverdigende for pasienten.

Noen sentrale elementer i forhold til samhandling:

• På praksisnivået kan arbeid i ansvarsgrupper være en nyttig samarbeidsmetode hvis den brukes hensiktsmessig og ubyråkratisk. Ansvarsgrupper er en svært utbredt tverrfaglig sam­arbeidsmetode rundt enkeltbrukere, hvor brukeren deltar. En del brukere med alvorlige psy­kiske lidelser ønsker ikke å delta i ansvarsgrupper, og det er da viktig at brukerens på­rørende/verge deltar og ivaretar hans/hennes interesser i ansvarsgruppen. Dette i mot­setning til et samarbeidsmøte, hvor brukeren ikke deltar.

• Det kan noen ganger være nød­vendig å ha både ansvarsgruppe- og samarbeidsmøter i forhold til brukeren. En ansvars­gruppe kan opprettes når det er flere tjenester inne i forhold til brukeren, og når brukerens behov er omfattende og sammensatte. Et hovedpoeng er å sikre brukeren medbestemmelse og medansvar.

• En ansvarsgruppe har ikke et eget formalisert lovbundet ansvar eller noen fullmakt. Hver representant har formelt ansvar for sitt fag- og ansvarsom­råde. Ansvarsgruppen setter opp mål og tiltak, avdekker brukerens behov og fremmer for­slag til vedtaksmyndighet om å fatte vedtak som ansees viktige for brukeren.

• Sosial- og helsedirektoratet utarbeidet i 2004 (Rundskriv IS-17/2004) en egen spørsmålsliste (sjekkliste) som partene bør stille seg selv før utskrivning. En slik liste bør innlemmes som en standard prosedyre i samarbeidsavtalen mellom kommunen og helseforetaket. Det blir først og fremst et lederansvar å sikre at sjekklista implementeres i klinisk praksis. Personellet som følger opp brukeren til daglig må følge opp at sjekklisten benyttes i henhold til prosedyrebeskrivelsen.

• Det bør inngås forpliktende samarbeidsavtaler som omfatter rutiner for utskriving, faglig og økonomisk samarbeid om særlig ressurskrevende brukere, rutiner for individuell plan og kompetansehevende tiltak mv. Det forutsettes at brukerorganisasjonene trekkes inn i samarbeidet.

• Det kan være lurt å opprette skriftlige samarbeidsavtaler på systemnivå. Avtalene må være konkrete og innholde mål for samarbeidet, hva partene skal samarbeide om og hvordan det skal foregå.

• Interne tjenester i kommunen bør samordnes ved å opprette koordinerende instanser og møtefora.

• Det bør etableres et samarbeid mellom psykisk helsearbeid for voksne og etater som har tjenester til barn og unge, for eksempel skole, helsestasjon, barnevernet, kultur og fritid.

• Det bør også etableres samarbeid med eksterne aktører, som for eksempel spesialisthelsetjenesten og NAV. Aktuelle samarbeidsformer kan være samarbeidsavtaler, felles undervisning og veiledning, felles fagutviklingsprosjekter og gjensidig hospitering.

• Det kan være lurt å satse på interkommunalt samarbeid når dette er hensiktmessig, for eksempel ved etablering av bofellesskap og oppfølging av personer med behov for omfattende  tjenester.

• Individuell plan og ansvarsgrupper kan benyttes som virkemidler for å fremme samhandling og koordinering om brukere og pasienter. I dette arbeidet bør hele familien bør involveres.

• Det gjelder å ha fokus på overganger når det gjelder barn og unge, så som fra barnehage til grunnskole, grunnskole til ungdomsskole og ungdomsskole til videregående skole.

• Det bør utvikles uformelle og løsningsorienterte samarbeidskulturer, hvor fagfolk anerkjenner hverandres kompetanse og utvikler gode og tillitsfulle relasjoner seg imellom.

• Bruk kommunens fagkompetanse innenfor psykisk helsearbeid til gjensidig veiledning med spesialisthelsetjenesten. Spesialisthelsetjenesten driver med utredning/behandling og er lovpålagt å gi veiledning til kommunene, men videre behandling og oppfølging av brukerne foregår i stor grad i kommunene.

• Haug et al (2004) har satt opp 7 suksesskriterier for det tverrfaglige samarbeidet: 1) Avklaring av kunnskapsgrunnlag, terminologi og begrepsforståelse. 2)Interesse for hverandres spesialkunnskap. 3) Avklaring av roller. 4) Respekt for hverandre. 5) God kommunikasjon. 6) Treffpunkter og 7) Felles mål og enighet om tiltak.