Mennesker med psykiske lidelser kan i faser av livet ha behov for hjelp fra flere tjenester. I kommunen involverer dette for eksempel hjemmesykepleie, fastleger, NAV, rustjeneste og psykiske helsetjenester, samt tilbud fra spesialisthelsetjenesten. Dette innebærer at tjenesteutøver søker å skape sammenhengende tjenester for brukeren; på tvers av sektorer og tjenestested, og forutsetter at tjenesteutøver sammen med bruker avklarer brukerens egne behov, mål og forventninger.

Noen av utfordringene

Samhandlingsreformen påpeker at pasientenes behov for koordinerte tjenester ikke besvares godt nok; tjenestene oppleves ofte som fragmenterte og uoversiktlige. Den manglende samhandling finnes mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten, og innen hvert av tjenestenivåene.

Tradisjonelt sett eksisterer en skjevhet i maktforhold mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale helse- og sosialtjenestene. Dette kan bunne i forskjellig regelverk, kulturer preget av ulikt syn på hva som virker og ulik tilgang til ressurser.

Det kan i praksis være krevende å utvikle og opprettholde gode samarbeidsrelasjoner. For eksempel kan autonome fagpersoner eller instanser som selv vil prioritere hvordan de vil jobbe og samhandle forhindre et godt samarbeid mellom bruker, pårørende og andre tjenesteutøvere.

Noen suksesskriterier for samarbeid

Brukermedvirkning: Involvering av brukerne er en nøkkelfaktor i å oppnå forbedret samhandling. Brukeres rett til å medvirke er framhevet i helse- og omsorgstjenesteloven og i pasient- og brukerrettighetsloven. Det er blant annet pålegg om at det skal være brukermedvirkning når tjenester planlegges og behandling gjennomføres. Det dreier seg mye om å se situasjonen mer slik brukeren ser den og forholde seg til det som er viktig for brukeren.

Rolleavklaring: Et viktig mål for helse – og sosialtjenestene er at brukerne får rett hjelp til rett tid, noe som forutsetter at tjenesteutøver må ha oversikt over hva kommune og spesialisthelsetjeneste tilbyr av tjenester. Et godt eksempel her er enheten for psykisk helsearbeid i en kommune i Nord-Trøndelag som inviterte fastlegen inn slik at de fikk høre mer om fastlegens tilbud, samt fortelle om hvordan de jobber innen fagfeltet psykisk helsearbeid. Slik blir det lettere å avklare hvilken rolle den enkelte skal ha i samarbeidet.

Anerkjenn ulik kompetanse: Nasjonal strategi for kvalitetsforbedring i sosial- og helsetjenesten nevner ulike typer kompetanse.  Interesse og respekt for brukeren og dennes vurderinger er en sentral type kompetanse. Anerkjenn brukererfaring som en kompetanse, og respekter brukerens valg av behandlingstilbud, tiltak og egne mestringsstrategier.

Relasjonskompetanse er viktig i forhold til brukere, pårørende og andre samarbeidspartnere. Dette gjelder særlig i kontakt mellom tjenesteutøver og bruker, der kvaliteten på den personlige kontakten både kan ha egenverdi og virkning i seg selv.

Samhandlingskompetanse bør defineres tydeligere som et felles tverrfaglig fagområde og bør inngå i ulike fagutdanninger. Forbedringskompetanse er viktig for å få til kvalitetsforbedring som krever forandring.  I tillegg må kommunal kompetanse ses på som likeverdig med tradisjonell spesialistkompetanse. Nettopp den ulike kompetanse er vesentlig i et tverrfaglig samarbeid.

Felles mål: Avklar og samarbeid om felles tiltak og mål med bruker og andre tjenesteutøvere. Forskjellig målforståelse kan bidra til samhandlingsproblemer fordi det påvirker kommunikasjonen og hvilke problemstillinger som vektlegges. 

Kommunikasjon: En kommunikasjon preget av humør og raushet gjør alt samarbeid lettere. Det handler om at den enkelte viser vilje til å yte litt mer enn det som er pålagt innen for tjenesten.

Veien videre ….

For tjenesteutvikling og bedre ressursutnyttelse prøves nå nye samhandlingsmodeller ut lokalt, på tvers av tradisjonelle ansvars- og tjenestenivåer. Forutsetningen for å lykkes i samhandling er, i tillegg til respekt for hverandre, vilje til å lære av hverandre og ha tålmodighet til å tåle at systemendring er krevende og tar tid.

 «Det er ved å jobbe sammen med andre gode hjelpere til beste for pasienten at vi kan utrette noe.»                                                              (Arnfinn Seim, kommuneoverlege i Rissa)