Formålet med hennes etterundersøkelse var å peke på forhold som bidrar til at personer med psykiske lidelser opplever fellesskap med andre i samme situasjon. Sæterstrands perspektivering er at brukere ikke lengre lever opp til bildet av de passive og tålmodige pasientene som la sine liv i behandlernes hender.
Hun skriver at dagens brukere arbeider med å sette seg inn i sin sykdom og skade. De ønsker å forstå hva som har skjedd med dem og forstå hva slags betydning sykdommen eller skaden vil ha i deres liv. Nå for tiden etterspør brukere kunnskap om årsak, konsekvenser, prognose og tiltak, i følge Sæterstrand.
Deltakerne i hennes kvalitative undersøkelse pekte på flere forhold som har konsekvenser for opplevelse av egen situasjon. Noen beskriver en tapsopplevelse, som følge av rolleendring. Det å få en psykiatrisk diagnose kan gjøre at man kommer inn i en rolle der man ikke kan fylle dagene med nok å gjøre. Det er å gå fra et liv i aktivitet til en mer passiv tilværelse. Deltakerne beskrev også en frustrasjon over velferdsordninger. Økonomisk situasjon blir verre dersom man blir uføretrygdet. Å være i pasientrollen kan gjøre at man føler seg undervurdert eller som kun en sak. Tjenesteapparatets mangelfulle kunnskaper i forhold til hvordan man kommer i dialog med mennesker i nød, pekes på som årsak til dette.
Deltakelse og personlig utvikling sammen med andre brukere ble fremhevet som en viktig del av nytten ved å delta i Brukerskolens tiltak. Det å kunne diskutere åpent hva de kunne gjøre med sin egen situasjon sammen med de andre brukerne hadde en egenverdi. Hjelp til selvhjelp gjennom aktiviteter i et trygt, sosialt felleskap bidro til større kontroll over eget liv. Det å få muligheten til å påvirke tilbudet til brukerne i fylket gjennom å stille opp i ulike råd og utvalg, som brukerkontakt, var en viktig del av opplevelsen av å komme til nytte med sine erfaringer som brukere.
Sæterstrand konkluderer med at felles erfaringer ligger til grunn for det spesifikke fellesskapet mellom brukere. Kunnskap om det å leve med, og å mestre hverdagen på tross av psykisk lidelse er et viktig redskap i helsefremmende arbeid. Hun peker på at det såkalte salutogenetiske arbeidet oppstår fordi brukerne har fokus på ressursene til hverandre. Dette skjer i interaksjonen mellom brukere som kan fortelle andre at det går an å bli bedre. Å ha muligheter videre selv om en har slitt/ sliter med psykisk lidelse, gir håp og tro på fremtiden.
Artikkelen kan kjøpes fra www.idunn.no
Abonnenter av Tidsskrift for psykisk helsearbeid kan lese artikkelen i fulltekst her.