Eller er det et fornuftig alternativ for noen utvalgte brukere? Politisk ukorrekt er det i all fall. Bergen kommune har ca. 330 tilrettelagte boliger for mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Disse har ulik innretning når det gjelder fellestilbud og individuell oppfølging. De aller fleste er organisert med individuelle husleieavtaler og hjemmetjenester som gis fra en base i huset eller en base i nærheten. Tjenestene varierer fra kun ambulerende tjenester på dagtid til døgntjenester i bygget.
41 av disse boligene er knyttet til fire bosentre, eller boliger for heldøgns omsorg. Den store forskjellen er at de som bor der ikke har husleieavtale, men vedtak etter kommunehelsetjenesteloven. De betaler 75 prosent av sin pensjon etter Vederlagsforskriften og får da bolig, strøm, fire måltider om dagen, medisiner, legetjenester i huset og miljøtjenester. For øvrig er huset utformet som et bofellesskap der hver enkelt har egen leilighet.
Gruppen med alvorlige psykiske lidelser er sammensatt. De fleste i bosentre har flere utfordringer samtidig. Noen søkere til botilbudene har svak evnemessig utrustning og stort potensiale for å bli utnyttet av andre, mens noen er impulsstyrte og gjør stadige valg til skade for seg selv. Svært få i gruppen ønsker hjelpeverge og mange har kommet i alvorlige gjeldskriser og/eller mistet boligen flere ganger. Noen beboere har sikkerhetsutfordringer og lengre opphold i sikkerhetsavdelinger bak seg.
Det vektlegges at søkerne selv ønsker denne "pakken" - og vet hva han/hun søker på. Noen i målgruppen opplever nettopp at disse rammene ivaretar dem bedre, mens andre takker nei. Ingen flytter inn mot sin vilje. For noen er bosenteret et sted på veien fra lange opphold i psykiatriske intitusjoner til en mer selvstendig boform, for andre er det en type bolig de ønsker å beholde også på lengre sikt. Noen opplever rammene som beskyttende, der de skjermes fra kriser de har vært i mange ganger før. For noen er det først og fremst en beskyttelse mot egne valg som de alltid angrer i ettertid. På en måte gir de fra seg noe av sine daglige valgmuligheter for en periode.
En av de konkrete forskjellene er at det er de ansatte som åpner ytterdøren for gjester. Slik kan personer som utnytter eller trakasserer beboere holdes på avstand. Avtaler om dette inngås med den enkelte, dersom det ikke handler om gjester som erfaringsmessig blir et stort problem også for de andre som bor i huset.
Tre av botilbudene har etablert en turnusordning med tre vaktskifter i uken – i stedet for 21 skifter, som en vanlig døgnturnus har. Dette gir mye større ro og fleksibilitet. De ansatte blir modeller for det å bo, ha en vanlig døgnrytme. Erfaringen er at mange som trodde de var avhengig av våken nattevakt fint klarer seg med en sovende vakt som de kjenner godt. Turnusordningen er gunstig for beboerne, og den har bidratt til at arbeidsplassene er svært attraktive, med bare hele stillinger og minimalt med fravær.
Det er alltid en fare for at det blir mer institusjon enn nødvendig - og vi har et uttrykk om at "det skal være så lite institusjon og så mye bolig som mulig". Det skal altså ikke etableres regler som begrenser den enkeltes frihet og individualitet. Regler skal kun, som i andre bomiljø, handle om helt nødvendige hensyn til naboer/ medbeboere.
En utfordring er at endel av de pårørende og våre samarbeidsparter har sterke forventninger til at vi skal "ta ansvar for" beboerne. Slik kan lett psykiatriens vokterroller flytte med inn i det kommunale botilbudet. Dette krever en høy grad av årvåkenhet hos de ansatte.
På den annen side - kan vi som hjelpeapparat "toe våre hender" dersom beboerne våre stadig havner i alvorlige kriser på grunn av valg de ikke overskuer konsekvensene av eller føler seg presset til å ta? Er individuell frihet et absolutt gode uansett for alle?
Erfaringene når det gjelder den enkeltes utvikling og tilfriskning er svært gode. De fleste av beboerne kommer fra lange opphold i spesialisthelsetjenesten som gav lite utvikling, det er nettopp derfor de søker til bosenteret. Så opplever vi at mange av dem på to, tre år blir mye mer selvstendige og opplever å ha mye mer styring med livet sitt enn tidligere. Utfordringen blir å skape muligheter for enda mer autonome boformer når tiden er inne, for de som ønsker det.